Lykke i ly av en rød trekløver

Oransje.  Brunt. Hvitt. En stor rød kløver. Sykehus 1980-tallet.

Gult. Brunt. Hvitt. En stor rød kløver. Sykehus 1990-tallet.

Fersken. Brunt. Blått. En stor rød kløver. Kurbad 2000-tallet.

På 80-tallet ei lita jente, så tenåring, som under en stor rød kløver ikke var dårligst i klassen. Som kjente på mestring. Som var bra nok!

På 90-tallet en ung dame, som under en stor rød kløver fikk behandling og krefter til å klare studier og jobb. Som kjente på mestring. Som var bra nok!

På 2000-tallet en voksen, gift dame og småbarnsmor, som under en stor rød kløver kan finne seg selv, og samle styrke til hverdagen. Som kjenner på mestring. Som er bra nok.

Uansett tidsepoke, har en rød trekløver betydd senkede skuldre, gode møter med seg selv og de rundt, påfyll av krefter, en styrket hverdag, følelse av mestring, heiet fram av ansatte og medpasienter. En rød trekløver har betydd at man har kunnet glemme vonde tanker, smerter og følelsen av små og store nedturer i hverdagen. En rød trekløver har betydd omsorg, vennskap, latter, glede og tilstedeværelse.

Jeg vil være med på å la nye små jenter, unge damer og voksne damer, få en følelse av mestring. La de vite de er bra nok. Derfor er jeg fortsatt opptatt av den røde trekløveren. Den røde trekløveren har gitt meg pusterom der jeg har fått bygget meg opp når jeg har vært langt nede og følt meg langt fra bra nok. Hverken for meg selv, eller de rundt meg.

Fortsatt finner jeg lykke i en rød trekløver, og ikke bare når den representerer en institusjon. Den gir lykke helt fra minnene om litt eldre damene i vinrøde forklekjoler som på 80-tallet i korridorene kom trillende med ukeblader, sjokolade, bøker til låns osv, og til 2000-tallets yngre damer som stiller uten sminke for å vise det samme budskapet: vi er her for deg - og du er bra nok.

Den røde trekløveren = logoen til Saniteten 

 

Bra nok = kampanjen til Sanitetslagene i Steinkjer. Se bl.a Facebook og Instagram


Oransje. Brunt. Hvitt. En stor rød kløver var på veggen ved inngangen.

Revmatismesykehuset i Oslo på 80-tallet. Bilde fra oslobilder.no


Gult. Brunt. Hvitt. Kløver og stålrose på veggen på Revmatismesykehuset i Haugesund.

Fersken. Brunt. Blått. En stor rød kløver ved inngangen. Meråker kurbad.


 

 

 

 

Oppdatering

Du verden så lenge siden jeg la ut noe her på bloggen! Det har blitt en del snakk om blogg her på kurbadet (Meråker kurbad), så da får jeg vel oppdatere litt med bilder av noe av det jeg har strikket det siste 1,5 året.

Det blir mye restegarn (Fritidsgarn), og dermed sjatterte sitteunderlag. Bilde tatt før toving.



Sigrid bladde i permen min med mønster fra 90-tallet, og valget falt på denne kofta. Strikket i Freestyle.





Barbie-klær er fortsatt populært, både til små og store dukker. En del blir gaver til Sigrids venninner.







Et enkelt skjørt sto på ønskelista til Sigrid, og da ble det dette. Mønster fra Sandnesgarn, og strikket i Duo før det gikk ut av sortimentet.

Hjallisluer og Kari Traa-luer er populært!


En søt liten tantegutt er veldig glad i griser, og da måtte jo tante strikke en!


Mer restegarns-strikk! Her den populære "femtimmarsrollen" fra Järbos blogg.



Har da strikket bolero til meg selv, Kaptein Sabeltann-genser til en tantegutt, flere par med tova votter til ungene, noen flere sitteunderlag og forskjellige småplagg som er gitt bort. Å gjenoppta bloggen gjør kanskje at jeg tar flere bilder av det jeg lager. Morsomt å dokumentere hva jeg lager!

Mens vi venter

Utfordringsbloggen Pinnekroken (http://pinnekroken.blogspot.no/) har stadig morsomme utfordringer. Nå i adventstiden har tema vært "Mens vi venter". Jeg har planer om å gi bort litt egenprodusert syltetøy/gele til jul, men de gjenbrukte glassene er jo ikke alltid like fine. Dermed kom ideen om å strikke "trekk" til glassene. Uten mønster, og siden toving kan være litt uforutsigbart, måtte jeg lage litt ulike størrelser. Dvs omkretsen ble den samme, men høyden litt ulik. Hjertemønster bl.a fra julekulekalenderen til Arne&Carlos.




1) Små hjerter på pinnene.

2) Mønster fra julekulekalender, og Tove-garn fra Sandnesgarn.

3) Før toving.

4) Denne ble litt for stor til glasset.

5) Her er diverse pyntet. Den største passet til en vanlig melkekartong. Kan jo pyntes de også!

6) Pga tovinga ble de så faste at de står av seg selv.

Pirat

Etter å ha strikket masse dukkeklær, var det på tide å strikke noe mer maskulint. Litjgutten må jo også få noe hjemmestrikket. For en del år siden kjøpte jeg fast en del engelske strikkemagasin, og i ett av de kom jeg over en oppskrift på en pirat. En god blanding av Long John Silver, Langemann og Jack Sparrow! Da var det bare å ta et dypdykk i garnlageret, og komme igang.

Mønster: Fra "Simply knitting" juli 2007.

Garn: Opprinnelig står det garn med strikkefasthet 27 m på pnr 2,5-3. Jeg ville ha piraten litt større, og hadde ikke så mye garn med den strikkefastheten, så jeg gikk opp til pinnenr 3,5-4, og dermed strikkefasthet 22-24 masker. Det ble da en salig blanding av Falk, Smart, Østlandsgarn, Elann og Alpakka sokkegarn. Eneste jeg måtte kjøpe inn ekstra, var Funny til hår og skjegg.

Annet: fyllmasse fra ei gammel hodepute. Jeg vasker nemlig opp hodeputer som er blitt "vonde" å ligge på, og så bruker jeg innmaten til diverse som skal fylles. I tillegg brukte jeg en spisepinne (typen som følger med ferdigpakker med sushi) til å stive av nakken.

Tidsbruk: det tok ikke mange fristundene å strikke alle delene. Det var mange deler, og delvis var de små, men det gikk kjapt. På selve kroppen var det en trykkfeil i mønsteret, så jeg måtte regne om noe, men kom i mål. Kroppen, beina, armene og frakken er fasongstrikket, så jeg måtte være nøyaktig. Monteringen derimot var ikke like fort gjort! Beskrivelse på engelsk gjorde det ikke lettere, men jeg kom i mål!!!

Størrelse: ferdig lengde ble ca 75 cm!

Her er mønster og garn gjort klart:

Alle delene klare til å få festet tråder...

Detaljer fra en av hendene med et kaos som skal bli fingre.

Ser litt skakke ut før de fylles og justeres.

Alle delene har fått festet de fleste trådene (lar noe være igjen til montering), og alt er dampet.

Da begynner kroppen å ta form.

Klærne har kommet på. De ti knappene var kjedelige både å strikke, og å sy på!

Endelig ferdig! Ikke så ulik originalen.

Min egen liten vri: hestehalen er ikke med i oppskriften, men den syntes jeg passet.

Og mottakeren ble veldig fornøyd!!!


Kjempeglad! Men Dipsey må fortsatt være med ;-)



Mer til Barbie

Etter å ha strikket i mange år, blir det mye restegarn, så etter sikk-sakk-klærne til Barbie-dukkene til Sigrid, var det enda en del igjen. Det ble til disse tre kreasjonene.

Først var det Ken som trengte smoking til bryllupet sitt.







Barbie manglet slør som passet til kjolen, så jeg strikket det også.


En mamma-kjole til gravid-Barbie.

Rød coctail-kjole.

 

Ble et sommersett med kort skjørt og topp også. Her er alle tre samlet.



Regnbuegenser og hjerte-kluter

I et av vårens Drops-hefter er det mønster på en regnbuefarget genser. Samme mønster har stått i et av ukebladene også. Jeg synes originalen er litt for skarp i fargene for min del, så jeg plukket med meg noen andre farger. Utrolig enkelt, og raskt, mønster å strikke! Garnet er Safran fra Drops.



Det ble noe restegarn igjen, og siden Pinnekroken (http://pinnekroken.blogspot.no/2013/06/juni-hjerter.html) har "Hjerter" som team for sin juni-utfordring, bladde jeg litt i noen gamle mønsterblader, og kom over et mønster på grytekluter med hjerter i vrangstrikk. Dermed ble noe av restegarnet brukt opp, og jeg kan sende inn disse som bidrag til utfordringen!



 

Må legge til at jeg vant mai-utfordringen med Barbieklærne med sikk-sakkmønster!

 

Sikk-sakk for Barbie

Da klærne til de store dukkene var ferdige, kom spørsmålet om klær til Barbie-dukkene opp. Særlig gravid-dukka mangler garderobe. Omtrent samtidig kom jeg over månedens utfordring hos Pinnekroken (http://pinnekroken.blogspot.no/2013/05/mai-sikksakk.html), og da var saken klar. Kan Missoni lage klær med sikk-sakk-mønster, kan vel jeg også?! Fram med dukkene, babyullgarn, pinner nummer to og litt google-hjelp. En del grunnmønster, og tips, fant jeg her: http://www.stickatillbarbie.se/ (mønster  161, 491 og 365), mens mammaklærne måtte jeg tilpasse underveis. Magen fikk plass ved hjelp av økninger som til tommelkile og forhøyet bak på ullbukser.

Med varmen som har vært nå i pinsa, har dette vært akkurat passe store plagg å jobbe med!






Tradisjonsstrikk til dukkene

Husets unge dame ønsker seg for tiden nye dukkeklær, både til de store dukkene og til Barbie-dukkene. Siden jeg har en del restegarn, er slike ønsker greie å oppfyllt. Kjekt med garnslanking også!

Til de store dukkene ble det en del tradisjonelle mønstre og snitt. Fanakoftemønsteret i knæsje farger, et tovet sett og bunad til 17. mai. Dukka var faktisk med i skoletoget!

 

Noen detaljer fra bunaden




Kan jeg sutre?

Sutre. Klage. Forbanne. Misnøye. Deppe. Sørge. Misunne.

Sterke ord, i mer eller mindre grad. Når kan man bruke de? Altså ikke bare som ord, men som beskrivelse for hvordan man har det? Når har man "rett" til å ikke være helt fornøyd? Hørte på morgenandakten i forrige uke, en prest fortelle om de som etter 22. juli, ikke turte å sørge over de man mistet i naturlige dødsfall. Dvs når man mister sine gamle foreldre/besteforeldre/oldeforeldre. De kunne si: "nei, hvorfor skal jeg klage, jeg har jo hatt de hele livet". Eller: "de ble i alle fall ikke brutalt drept". Men, de må jo like vel få lov å sørge?

Kronikere opplever også at man gjerne ikke skal si hvordan man føler seg. Det er jo alltid noen som er sykere. Vi får gjerne høre: "du dør i alle fall ikke av det", jmf f.eks en del krefttyper. Jeg sier likevel ikke til noen som har blitt frisk av kreft: "du er da heldig som slipper og leve med det resten av livet". Hvorfor skal vi hele tiden sammenligne? Unger vil ikke dusje etter gymtimene, fordi de er redde for å være annerledes. Skoler innfører regler om at alle ungene må ha nøytrale matbokser, termoser og vannflasker. Motiver o.l skaper misunnelse, uro og skiller mellom barna.

Men, er ikke hele livet slik? Ingen er like. Ingen kan ha det samme. Ingen kan være det samme. Vi er oss! Hver og en av oss er en unik enhet. Vil jeg sutre pga gikta, må jeg kunne gjøre det. Vil noen andre sutre over hodepine, så må de få det. Sørger noen over sin gamle mor på 92 som er død, skal den sorgen beabeides med samme alvor som når noen unge blir brutalt revet bort. I den ideelle verden hadde det vært slik. Lever vi i en slik verden? Nei, langt der i fra. Ikke tror jeg vi kommer dit heller, at alle kan akseptere alle.

I mellomtiden får vi prøve og stå slalom mellom livets porter. Enten de kommer tett, eller med lengre mellomrom. Om livets løype er bratt, småkuppert eller flat. En og annen port får vi sikkert midt i fjeset også, og vi takler det ulikt. Bare la oss alle få lov til å fullføre løpet i eget tempo, og i ulik stil, og håpe at man kan føle seg som en vinner i ens eget liv.

Å rope halleluja?

 

I februar 2005 opererte jeg høyre kne. Etter lang tid med smerter, knaselyder, dårlig bevegelighet osv, ble kneet rensket opp. Det hjalp utrolig godt, og jeg var lettet over at et enkelt inngrep hjalp så bra. I 2010 begynte kneet igjen å gi signaler om at leddgikta fortsatt herjer, og jeg startet på runden med å få bekreftet at det kanskje var på tide med en ny opprenskning. Som kroniker vet jeg at dette ikke er gjort over natta, så jeg stålsatte meg på ventetid. I mellomtiden foretok jeg en del egeninnsats, som å slanke meg drøye 15 kg og trene en god del. Legene, både fastlege og revmatolog, var fornøyde. Likevel ble kneet ikke bedre, men heller verre og verre.

I juni 2011 ble det tatt MR-bilder av kneet, og ved kontroll hos revmatolog et halvt år seinere, fikk jeg beskjed om at det kneet viste tegn til artrose-forandringer. Siden de i det lengste vil unngå inngrep, ble det foreslått medisinering og mer opptrening i første omgang. Jeg gikk med på dette, og fikk bl.a fire uker på et opptreningssenter (Meråker kurbad). Dette oppholdet var bra, og jeg kjente at formen steg. Men, både lege, fysio og trener der, var enige om en ting: høyre kne stoppet meg i mye. Henvisning til ny røntgen, og deretter kirurgisk vurdering ble sendt.

Røntgen viste at det er endringer i kneet, og kirurgen satte opp time til dagkirurgi for å gå inn i kneet. Jeg var kjempeglad, og så frem til å få problemene ut av verden. Kanskje det var denne vinteren jeg skulle klare å gå på ski sammen med ungene!? Var det nå jeg skulle klare å få av de siste kiloene som er litt for mye!? Endelig kunne jeg se fram til lite/ingen smerter, mer aktivitet, bedre nattesøvn osv. Alle de tingene som gir overskudd, samhold med familien og bedre hverdager.

Så våknet jeg opp etter operasjonen, og ventet spent på kirurgen. Var overrasket over at kneet ikke kjentes særlig ømt etter inngrepet. Hvorfor kunne kirurgen forklare: han hadde ikke funnet noe galt med kneet da han kikket inn i det! Det var bare å dra hjem, bruke krykker et par dager og så var alt ok.

Det er vel her jeg burde ha ropt HALLELUJA!? Et mirakel har skjedd! Det som var galt på mr- og røntgenbildene er borte! Alt er helt i orden.

Eller er det det?

Tredje dagen etter operasjonen går jeg ok uten krykker. Stingene strammer litt, men det gjør ikke noe. Men, det krymper seg inni meg når jeg hører knaselydene i kneet. Når jeg går trappa opp til soverommene, beveger kneet seg fortsatt like dårlig. Smertene er like jævlige. Jeg våkner liggende på magen, og da kjennes det fortsatt ut som om kneskåla har glidd ut, og jeg må lirke den på plass. Alt er som før. Tårene tar meg jevnlig. Jeg bare kjenner at det ser dårlig ut ang skitur med ungene denne vinteren også. De forhatte kiloene sitter like godt. Nattesøvn er en utopi. Selv om jeg burde være kjempelettet over å ha sluppet et stort inngrep og evt protese, så er mine drømmer knust.

Kirurgen hadde det travelt da han snakket med meg etter operasjonen, han skulle videre til en ny operasjon. Jeg var forvirret, og fikk ikke spurt om det med røntgenbildene og funnene der. Det eneste jeg fikk spurt om var: hva er det da som lager lydene og hindrer bevegelighet? Svaret hans: det kan jo være leddbåndene, senefester el.l som er problemet, men det sjekket ikke jeg, for det var ikke den slags inngrep.

Nei, da var det vel ikke meningen jeg skulle få noen svar da. Jeg tok en tur til fastlegen denne uka, og fikk henvisning til ny fysioterapeut. Skal prøve mer spesifikk trening/behandlig av bløtdelene i kneet. Ellers er det bare å fortsette med smertestillende, og bare leve med problemet. Det er bare det at jeg er litt lei av å leve med det. Jeg er lei av å lure på hvorfor de ikke fant noe denne gangen, når de fant mye forrige gang. Og denne gangen er kneet mye vondere, mindre bevegelig osv, enn forrige gang.

Når det bare går litt tid, kommer jeg nok over skuffelsen. Jeg klarer og leve med dette også. Slik har det alltid vært. Men, for hver nedtur kjenner jeg det tar litt lengre tid å komme seg opp igjen. Derfor klarer jeg ikke rope halleluja. I alle fall ikke for dette, og i denne omgang.

 

NB: Etter at dette var skrevet fikk jeg en mer detaljert operasjonsbeskrivelse. Da kommer det fram at det er funnet fissurer (sprekker/brister/skader) på baksiden av kneskåla. Dette er ikke noe man kan gjøre noe med kirurgisk. Fysoiterapi er nå alternativet, og sammen med smertestillende (nå er jeg oppe i 3-4 1 grams paracet per dag på fast dose) og betennelsesdempende (Vimovo). Optimalt burde jeg ta medisiner i 2-tiden om natten, for da hadde jeg kunnet sove til kl 6 uten smerter, men setter jeg klokka på ringing kl 2, får jeg ikke sove på lenge, og da vet jeg ikke om jeg vinner noe på det. Nå ligger jeg mye våken fra i 4-tiden. Skal begynne hos ny fysioterapeut om 1,5 uke, og er spent på det.

Julepost

Da er tiden inne for å sende og motta julepost, og jeg fant ut at det var på tide med en ny "postkasse" til julekort o.l. Hos Sandnesgarn fant jeg et fint mønster på tovede, doble hjerter (http://www.sandnesgarn.no/gratis-oppskrifter/jul/8a378c0f-8355-4546-a34f-5e4bb7815c1c/1), og det skulle strikkes i Fritidsgarn. I garnlageret fant jeg noen nøster med rødt, og satte i gang. Det første strikket jeg etter oppskriften, men fant ut det ble litt for lite til å romme noe særlig, så dermed var det bare å strikke ett til, og da forstørret jeg alt. Deretter strikket jeg ett hjerte til i Tove-garn, og det strikket jeg etter mønsteret. Sydde det hvite hjertet på den ene siden av det røde, heklet på en fastmastekant for å gjøre det hele litt mer stødig, og tovet det hele.

Her følger noen bilder av prosessen:

 

Nærbilde, og jeg er fornøyd med resultatet:

 

 

Melder på dette hjertet i Pinnekroken (http://pinnekroken.blogspot.no/2012/12/desemberutfordring-stemning.html) sin desemberutfordring: Stemning.

Sirdalsgenser til Sigrid

Da var det stor-jentas tur til å få genser, og helt siden jeg bodde i Stavanger har jeg vært glad i Sirdalsmønsteret. Jeg hadde bare mønster til babysett i dette mønsteret, men sjefen på garnjobben, har jo full oversikt, og fant fram et Dale-hefte med mønster opp til 12 år. Sigrid ville ikke ha kofte, men genser, og i mønsterheftet var det en flott litt retro-aktig genser med Sirdalsmønsteret, og da var det bare å sette i gang!

Jeg la ut første bildet på Facebook 15.11, og da hadde jeg strikket vrangborden kvelden før. Dvs jeg startet  kvelden den 14.11, og ble ferdig med de siste trådfestene i dag tidlig den 22.11. Det ble akkurat litt over ei uke, og det er vel omtrent rekord for min del. Siden det gikk så fort, rakk jeg fristen for Pinnekrokens novemberutfordring: http://pinnekroken.blogspot.no/2012/11/novemberutfordringen.html

Litt fakta før bildene:

Mønsterhefte: http://www.dalegarn.com/shop_pattern_detail.php?hId=154

Garn: Freestyle, off-white og mørk lilla

Pinner: 4,5 og 5

Genseren blir til:

Her har jeg kommet i gang med mønsteret!

Det gikk overraskende fort!

Og vips var ermene kommet med på hovedpinnen, og det er på tide med raglanfelling!

FERDIG!!!



Detalj-bilde av mønsteret.

 

 

HØSTPYNT

I løpet av sommeren er inngangspartiet på huset malt, og nå er også ny ytterdør på plass. Det krevde litt ekstra fant jeg ut, og med oktoberutfordringer på http://pinnekroken.blogspot.no/, fant jeg ut det måtte da gå ann å strikke noe høstpynt. Garn i ulike tykkelser ble kjøpt inn, jeg googlet litt, men fant ut at det beste var å prøve seg fram, og slik ble høstpynt til ytterdøra til! Mønsteret er nå å få kjøpt hos Jens Hoff Garn & Ide på Steinkjer, og de har en modell av høstpynten utstilt!

Først var det å strikke det som er selve greina, og plassering av kvistene som skulle på senere.



En hel del lader måtte også strikkes. I ulike størrelser og fasonger, og de måtte også få "årer". Deretter fikk alt en runde i vaskemaskinen.

Her er pynten kommet opp på døra!










Dinosaur-genser

 

Yngstemann i huset trengte nytt ullsett til barnehagebruk i vinter, og skulle få velge motiv selv. Det måtte bli DINOSAUR! Jeg hadde et gammelt Dale-mønster liggende, men det hadde litt for mange palmer og sterke farger, så vi endret litt på det. Garnet som er brukt er Nepal fra Drops/Garnstudio. Et mykt og godt ullgarn i 65% ull og 35% alpakka. Bolen på genseren måtte strikkes i to deler, fram- og bakdel, for å få til mønsteret. Da må man være nøye med å tvinne trådene ved fargeskiftene, og når man "drar med" ekstra tråd over deler av mønsteret. På det meste hadde jeg fem farger å holde styr på, men det var heldigvis over et kort stykke (øyet).

Har prøvd og ta en del bilder underveis slik at de som evt vil se hvordan tvinninger ovs, blir på baksiden. I tillegg bruker jeg en "skjult" øke-metode under ermene, for å få en mest mulig glidende økning. Denne metoden leste jeg om i en av Elsebeth Lavolds bøker om vikingestrikk. Dere kan lese/se teknikken her: http://www.ingenkonst.se/_extras/Lifted%20incs.pdf  (NB: på engelsk).

Så var det bildene!

Diagrammet må følges nøye!

 

På baksiden må man passe på trådene, og tvinningene  ved fargeskiftene må bli passe stramme og jevne. Likedan må føringen av den ekstra tråden, og tvinningene av denne, være jevne. Viktig at tvinningene ikke skjer på samme sted, for da blir det ikke pent på framsiden.

Bak- og framdel ferdige, og det er på tide å feste tråder. Det ble en liten haug med trådender da jeg var ferdig med dette!



Et par nærbilder av ermet, og hvordan økningene blir. Øker etter første maske på omgangen, og før den siste masken på omgangen. Her er det økt hver 5. omgang.




Ferdig montert! En skikkelig tøff dinosaur!






Og her en fornøyd gutt på tur i barnehagen med ny-genseren!






OM Å STADIG MÅTTE OVERBEVISE TVILEN

 

Lokallavisa har hatt en artikkelserie om mobbing. Det har vært mange sterke historier, både på godt og vondt. Faglig innhold har serier også hatt. Det var kanskje det som jeg la mest merke til. For plutselig var det noen som sa noe om det jeg strever med, nemlig den følelsen man sitter igjen med når man nok ikke har opplevd den fysiske mobbingen, men den som går på det psykiske. 

Det kan faktisk sette spor når man stadig får høre man ikke er som de andre. At man ikke er like bra som de andre. Selv om man gjør alt for å være som de andre. Det har slått meg at jeg ikke sliter med det at mange nok syntes jeg var teit fordi jeg var en aktiv kristen allerede på ungdomsskolen. Men, det som gikk på helsa mi, det sitter så uendelig hardt igjen. Jeg kommer jo ikke unna den. Som en sa til meg etter at sønnen hans hadde vært gjennom en mandel-operasjon: "dette var tøft, men en engangs-opplevelse. Du må jo stadig forholde deg til at helsa svikter, til sykehus osv". Det er akkurat det, jeg kommer ikke unna. Og derfor dukker nok også følelsen fra barne- og ungdomsårene opp igjen. Når man ikke klarte og fullføre studiene: du er ikke bra nok. Når man oppdager at helsa går utover familien. Når man får høre at man ikke bør få barn pga helse, og når det likevel kommer barn: ja, er du sikker på at dette går bra da? Man blir forbigått i jobbsammenheng, for man kan jo bli en utgiftspost.

For jeg har akseptert min helse, men alle andre klarer å minne meg på det som jeg da sitter igjen med en følelse av at er å komme til kort. Alle de små tingene som fortsatt gjør at man tvilerpå at man er verdt like mye som alle andre. At man ikke lenger streber etter de gode karakterene på skolen, men man streber etter å ikke bli tatt i "feil". Hus og heim må være i orden. Ungene rene, pene og skikkelige. Ektefellen ikke føle at den taper noe på sitt valg. Arbeidsgiver skal slippe sykemeldinger. Man vil være innenfor normalbegrepet. Hva nå det enn er?! 

Tvilen på en selv er ingen god følgesvenn...

Utdrag fra Trønder-Avisas ene artikkel i mobbe-serien:

Psykolog Tormod Rimehaug sier at tvilen ofte vil gnage mobbeofre resten av livet. Steinkjermannen ? med fersk doktorgrad fra NTNU og lang erfaring fra BUP ved Sykehuset Levanger ? har sett hvordan mobbing kan være svært skadelig for barn, og prege hverdagen til mobbeofferet i lang tid også etter at mobbingen har avtatt.

Men mobbing kan helt klart være skadelig ? og prege hverdagen til mobbeofferet i lang tid også etter at mobbingen har avtatt. ? Det som blir sittende fast hos mange er tvilen. Er man bra nok? Strekker man til i andres øyne? Hvis man først har opplevd å bli nedvurdert, latterliggjort og utestengt vekkes tvilen lett til live senere i livet ? også om mobbingen har tatt slutt, sier Rimehaug.

Forskjellige reaksjoner

Lenge etter at mobbingen tok slutt kan negative tanker innhente tidligere mobbeofre. ? Dersom man mislykkes med noe, får kritikk, eller rett og slett er sliten ? da vil tidligere mobbeofre oftere føle på en mye større utilstrekkelighet enn andre, sier Rimehaug. Men det er mange måter å reagere på mobbing på. Noen blir lei seg, andre sinte. Noen blir redde, andre stresset. ? Vi ser også at noen rett og slett gir opp og mister troen på at det er vits i å prøve, sier Rimehaug. Et fåtall tåler mobbingen godt ? den preller rett og slett av .? Men de fleste av oss har en sårbarhet, og det er den mobberne ofte lukter seg fram til og bruker for å undertrykke, sier Rimehaug.

Sliter på flere arenaer

Han sier at de som blir verst rammet av å oppleve mobbing, er de som også sliter på flere arenaer. ? Har man andre belastninger i tillegg, som for eksempel lærevansker eller problemer i hjemmet, så får de negative tankene lettere troverdighet og møter mindre positiv motvekt. Man føler lettere at det er noe som er galt med en. Det samme gjelder hvis man blir gående alene uten å ha noen å prate med, som kan korrigere å si: «Slapp av, du er flott uansett hva de finner på å si!», sier Rimehaug.

 

Et påsketre

Kom over en blogg-utfordring om å strikke påskepynt, og da var det bare å starte den kreative prosessen. Utfordringen er denne: http://pinnekroken.blogspot.com/2012/03/paskepynt.html

Så en del som til jul strikket slike søyler med pynt, og jeg tenkte det også kunne være en påskeide. Med Cortina-garn fra Obs var det bare å sette i gang. Mal/oppskrift er den mellomlange Månetoppen-lua, og ungene lo godt da den kom ferdig tovet ut av vaskemaskina:

Vel, lue skulle det da ikke bli, så nå var det på tide å finne fram litt pynt og stæsj:

Etter litt fram og tilbake i stua, har den nå havnet sammen med noen planter og en ugle jeg strikket forrige måned:

Nærbilde av ugla:




 

Strikket kofte - til salgs.

Gubben i huset ønsket seg strikket kofte, og mønster ble plukket ut. Det ble et fra et av Sandnesgarns "Til fjells"-hefter. Jeg strikket og strikket, og endelig kunne jeg begynne monteringsarbeidet.

 

Slik ble det ferdige resultatet! Jeg var kjempefornøyd med prosjektet, og selv om det hadde tatt litt tid (man har jo andre strikkeprosjekter på gang samtidig), så ble jeg da ferdig!


Problemet nå er at mens jeg strikket denne, trente gubben! Han var 18 kg lettere da kofta var ferdig, og dermed er den alt for stor. Den selges herved for kr 1700,-. Den er strikket i smart-garn, er 100% ull og har tinnknapper. I størrelse er den en L/XL. Mål oppgis ved interesse.

Et tilbakeblikk

Kom over en del bilder av ting jeg har strikket, men ikke blogget om. Så her kommer et lite bilderas av forskjellige prosjekter!

Først litt jul og advent. Det første er en strikket og tovet adventsløper. Bilder før og etter toving, og til slutt påsydd sølvpynt.





Adventskalender til ungene. Strikket i to deler - en hvit bakgrunn, og så det røde lyset. Begge deler tovet, og lyset så klippet til. Til slutt påsydd detaljer.








Baggy lue fra Tine Solheim design. Litt jobb med alle de perlene som skulle strikkes med, og den ble ganske tung!




For moro strikket jeg en del virus og bakterier til ei venninne som jobber i Mattilsynet! Fritt etter et mønster jeg fant på ei engelsk side. Først et bilde av de i "grunnform", og så ett med pynt.

I følge mottaker er dette da:

Gul m/brun pels: Shigella.

Blå m/gule utvekster: Yersinia enterocolitica.

Rosa m/hår: Salmonella typhimurium.

Grønn m/blått hår: E. coli O157:H7 (hamburgerbakterien).

Brun m/gult hår: Mr. Hanky (Campylobacter jejuni).



Før jul strikket jeg en poncho på bestilling. Ble bare tatt et bilde i farten, men den ble tykk, varm og god. Strikket etter mønster fra Garnstudio/Drops, og i eskimo-garn.


Bolero

Jeg måtte bare prøve og strikke en enkel bolero til meg selv. Den er strikket fra erm til erm, og det gikk utrolig raskt. Hadde noe mellomblått garn igjen fra en bestilling fra Elann, og det passet til mønsteret jeg fant hos Vogue Knitting.







Sjal og ponchoer

Da har det i den siste tiden blitt en del sjal og ponchoer.

Denne er strikket i Alfa-garn, og med halvpatent i vrangborden og halsen.

 

Dette sjalet med volangkant, er strikket i Cortina og Smart.


En stor hals/liten poncho i flaskegrønt Alfa-garn, og med en liten strikket brosje i metalltråd og med glassperler.

Enkelt sjal i Freestyle-garn.


Et halsstykke i Smartgarn, heklet pynt og perlemorsknapper. Pent til kåpe med litt åpen hals.


Enda en poncho, og denne i Balder-garn, og med god hals.

En blå hals i garn fra Elann og mohair (dvs strikket med dobbel-tråd).







 

Til slutt ei lita lue med hjertemønster, strikket i Balder.



Bomtur

Klokkeradioen slo seg på kl 5.50 i dag. Opp tidlig for å komme meg av gårde med toget til byen. Endelig skulle jeg få komme til spesialisten jeg var hos for fire måneder siden. Svarene på røntgen og MR hadde kommet, og det skal skje noe med de vonde leddene. Etter drøye to timer på toget, og en times venting (leger er jo forsinket), ble jeg ropt opp. Men, hva er dette? Rettere sagt: hvem er dette? Dette er ikke legen jeg var hos sist, men en ung assistentlege.

Jeg kjenner skuffelsen bre seg, og klumpen i halsen komme. Jeg hadde motet meg opp til å fortsette samtalen fra sist gang. Nå bare visste jeg at jeg måtte begynne på nytt. Igjen. For: hvor mange ganger tror dere jeg har møtt nye leger siden jeg i 1980 fikk diagnosen min? Hvor mange ganger må man ikke gjenta symptomer, medisiner man har brukt, hvor mange barn man har, hvilke operasjoner har jeg vært gjennom, hvordan er formen, osv, osv. Det er så tungt å begynne på nytt med all denne informasjonen. Mye av dette er ting jeg vil legge bak meg. Det er ikke vesentlig for min situasjon i dag. Det er svarene på bildene av kneet og ankelen jeg er her for i dag!

Hun maser i vei om noen medisiner hun ser er foreslått for meg. Overlegen og jeg ble sist gang enig om at jeg skulle bruke sommeren til å bestemme meg for om jeg ville ta de medisinene, og så ta det opp med fastlegen når jeg hadde bestemt meg. Jeg vil ikke, og kan ikke, ta de medisinene. De vil få meg til å sove bedre, og musklene til å slappe av, men jeg klarer ikke den tanken. For det vet ikke den nye legen som sitter der, at jeg i perioder sliter med angst for at det skal skje barna noe. At jeg ikke klarer tanken på å skulle sovne så tungt at jeg ikke hører barna om natta. Ikke bør medisinen hun foreslår brukes sammen med angstmedisinen jeg innimellom tar heller. Dette må jeg også fortelle henne. Mange vil tenke: men, leger er profesjonelle, så det gjør da ikke noe å si slikt til henne. Jo, det gjør noe. Det kjennes ikke greit å vrenge sjela si for nok et fremmed menneske. Jeg ser at hun ikke skjønner at jeg virkelig takker nei til medisiner som får meg til å sove, men slik er det nå bare. Jeg forsøker å svelge litt mer av klumpen i halsen.

Jeg vender samtalen inn på røntgen og MR jeg tok i sommer. Ja, de bildene? Legen leter litt på pc?n før hun finner noen filer fra sykehuset som tok bildene. De bildene tok jeg nemlig på lokalsykehuset, og ikke i byen. Legen får ikke opp noe annet enn noen vage billedbeskrivelser fra røntgenavdelingen. ?Jeg skulle vel egentlig ha bedt om å få demonstrert (oversendt?) de bildene, slik at vi kunne sett på dem selv.? Så det skulle du egentlig ha gjort. Jeg kjenner jeg koker mer og mer innvendig. Jeg får en forklaring på at hun kommer til å be om å få bildene demonstrert, og så lagt fram for røntgenteamet på sykehuset. Det vil skje tidligst neste uke. Hvorfor er jeg da her i dag? Hvorfor må jeg bruke til sammen nesten fem timer på tog og buss, pluss venting, for ingenting? Jeg kommer på opptil flere mer fornuftige ting jeg kunne ha brukt dagen til. Og, det er sikkert andre pasienter som kunne ha fått min time, og kanskje hatt utbytte av den.

Jeg lurer på om hun i det hele tatt kan si noe om ?ståa? på leddene mine. Vel, ankelen som en gang i tiden ble delvis avstivet, er ikke bra. Nei, det kjenner jeg jo. Hun sier det er ingen vits i å prøve med ny operasjon, de er sjeldent vellykkede. Så får jeg leve med det da. Kneet kjenner hun (for hun tar seg tid til en undersøkelse) er slitt, og det er delvis det den vage billedbeskrivelsen sier også. Jeg lurer på om det blir operasjon. Det tror hun ikke. Hun foreslår flere typer medisiner. Jeg kan konstantere at jeg har prøvd alle før, og at de har i tur og orden sørget for at jeg har hatt magesår, flekker på netthinna (forsvinner aldri), galleproblemer, kvalme, svimmelhet osv. Nei, da er det bare å fortsette med ibux og paracet for å holde smertene noenlunde i sjakk.

Hun lover de skal se på bildene når de kommer, og ta en ny vurdering ang medisiner da. Viser det seg at leddet er helt ødelagt, kan det bli snakk om en protese. Jeg får ny time om seks måneder. Et halvt år til skal jeg vente på svar jeg var lovet denne dagen.

Vel, nå har jeg skrevet litt. Blir ikke nok ikke lest av mange, men kanskje av noen. Kanskje moter jeg meg opp til å sende dette til gjeldene sykehusavdeling, kanskje til pasientombudet, kanskje til helseforetaket. Ikke det at jeg tror det blir gjort noe med saken, men kanskje noen ser at slike situasjoner som min bomtur, faktisk koster helse-Norge en hel del. Legen er betalt for å være der, jeg får dekket egenandel og reiseutgifter siden jeg har frikort. Ja, pengene flyr raskt ut av budsjettene når ikke legene er forberedt. For jeg visste hvorfor jeg skulle dit i dag.

På toget hjemover kom tårene. Jeg klarte ikke snakken med gubben når han ringte heller. Jeg syntes det har vært vondt å sitte der å forsvare mine valg ang medisiner, og følt det kjempeflaut å si at jeg kjenner på angsten i perioder. Og så kjenner jeg meg bare så maktesløs i mot systemet. Greit at jeg har en sykdom som medfører smerter, men nå føles seks ekstra måneders venting så unødvendig. Nok en kald og tung vinter skal jeg humpe rundt, pøse på med smertestillende som om det var smurfedrops. De sier jeg kan ta opptil 3x600 mg ibux og 4x1 g paracet (eller åtte vanlige paracet) daglig. Det kan ikke være bra for magen? Men, jeg har ikke noe å stille opp med. Ingen mottrekk. Jeg er 60 % ufør, og har ikke penger til å kjøpe meg forbi køer, og inn på private klinikker. Jeg må vente. Og jeg er ikke den eneste. For vi går her, vi kronikere, og kjenner på smerten ? fysisk, og kanskje psykisk, og sier lite og ingenting. Vi skal nemlig kunne leve med vår sykdom uten å sette krav, men være takknemlige for at det finnes et tilbud. Om det så fungerer eller ikke.

 

 

Vikna-votter

Til jul fikk jeg boka "Votter i Namdalen" av mamma og pappa. Har lenge hatt lyst til å strikke noe fra den, men aldri kommet så langt. På http://pinnekroken.blogspot.com/ dukket så plutselig utfordringen "Ved sjøen/uteliv" opp, og jeg tenkte at nå skulle jeg strikke et par votter. Siden gubben er fra Vikna, falt valget på Vikna-votten. En vott med klare kystmotiv - havørna, fiskene og havbåra (bølgene). Motivet/mønsteret er hentet fra vottepar som Magnhild Grotle pleide å strikke. Jeg har strikket vottene i Rauma finullgarn, på pinnernr 3. Tynt garn, men vottene blir varme siden begge trådene føres med rundt hele veien. 

Boka:

I gang!



Orginalen i boka, og mine nystrikkede votter:

Noen nærbilder:

 

Paret samlet:




Sjal

www.pinnekroken.no har det nå i juli vært en utfordring i å strikke sjal. Med en del restegarn i alpakka, satte jeg i gang nå i ferien, og her er resultatet. Enkelt "trekant"-sjal med silkebånd som pynt.

På pinnen enda:

Foran:



Bakfra:





Babyteppe

Lite baby/vogn-teppe i silketweed.







Luer og skjerf til salgs

Følgende luer er til salgs. Kr 160,- per stk inkl porto.



Skjerf til salgs. Kr 150,- per stk inkl porto. Strikket i babyull, smart eller alpakka. De to grå er damestr, resten til barn.









Babyteppe

Ferdig med babyteppe til et kommende tantebarn!

Detalj:







 

Litt små-strikk


Også på strikkefonten er Rex en populær figur, og denne lua ble veldig populær! Strikket i dobbel tråd babyull, og med strykemerke i panna:

Det nærmer seg også seriestart i fotball, og siden den er rekordtidlig i år er det fare for frosne rumper på kalde stadionseter. Dermed ble det å strikke sitteunderlag som passer til disse setene, og i klubbfargene til ulike tippeligalag. Her noen som er sendt til Stavanger, og dermed i Viking-fargene:




Så et lite hekleprosjekt. Ikke ofte jeg hekler, men noen spurte om hjelp og jeg klarte ikke si nei til utfordringen! Noen små blomster ble det da:



Ny kake

Litjgutten fylte tre år den 25.02, og ble feiret i helga. Han store ønske var kake med Rex fra Toy Story-filmene. Jeg prøvde så godt jeg kunne, og her er resultatet:



IQ er en fin ting

Emilie hatet matematikk. Tall var ikke hennes sterke side, og det var i dette faget hun ble hengende etter i. På ungdomsskolen fikk hun støttetimer i dette faget. Greit nok det, hun hadde jo fritak fra gym i perioder, og da tok hun igjen de timene hun hadde mistet i matematikk mens hun var på sykehuset. Det var bedre å ha støttetimer enn de kjipe gymtimene. Hun hadde vist krav på tilrettelagt gym, men å sitte bak nedslåtte porter inne på materielrommet å tråkke på en ergometersykkel, var lite tilfredsstillende. Det luktet vondt der, og hun følte seg innestengt. Hun hørte de andre gjøre morsomme ting ute i gymsalen, og pedalene gikk saktere og saktere. Den som kunne ha løpt rundt sammen med de andre!

 

Men, om tallene ikke var hennes sterke side, tok hun igjen når det kom til lesing. Bøkene ble redningen mang en gang. Alt fra de første bøkene om Bobsey-barna til hun oppdaget Ibsen og de andre store forfatterne. Men, man skal jo ikke stikke seg fram. Å tro at hun kunne hevde seg i teorifagene og dermed bli akseptert blant de skoleflinke, slo ikke til. Emilie husker enda de halvhøye kommentarene da siste terminkarakterene ble delt ut på ungdomsskolen. Venninnen hennes spurte hva hun fikk, og hun ramset opp. Noen 4'ere, et par 5'ere og en 6'er. Klassens skolelys satt bak henne og overhørte alt, og da sa hun: ja, får Emilie så gode karakterer må i alle fall jeg bare få 6'ere.

 

Ikke en gang gode karakterer kunne de gi henne kreditt for. Det også var galt. Skulle snart ikke folk skjønne at sykdommen satt i leddene, og ikke i hodet!? Noen år senere nærmet det seg russetid, eksamener og søknader til videre utdanning. Gymnaset var egentlig ganske greit. Et år på folkehøyskole etter ungdomsskolen gjorde at Emilie begynte på gymnaset sammen med andre enn de fra ungdomsskolen. Det gjorde godt. Fagene gikk ganske greit. Det ble noen operasjoner i løpet av skoletiden, og ikke alltid full konsentrasjon på skolearbeidet, men karakterene lå litt over snittet. Pga flere operasjoner, og at sykdommen var i en dårlig periode, ble det vurdert attføring. Den gang Aetat kom inn i bildet, og Emilie skulle vurderes ut fra deres kriterier for å kunne få godkjent høyskoleutdannelse. Helst ville Aetat at hun skulle bli lærer, men Emilie ville ta andre fag. Teologi sto for henne som drømmen. Å starte på kristendom grunnfag, og se framover etter det. Hun søkte på Misjonshøyskolen, og kom inn! Som hun gledet seg!

 

Da viste det seg at det ikke holdt for Aetat at hun sto der med opptaksbrevet. Neida, iq-test måtte de ha. De bestemte dato for testen, og spesialist kom fra Trondheim for å teste Emilie og en fyr til. Det er drøye 30 mil reisevei hver vei for spesialisten. For en iq-test av to stykker. Emilie møtte til testen en ettermiddag etter skoletid. Sliten i hodet etter tre-timers nynorsk tentamen samme dag. Aetat hadde ikke villet flytte på datoen. Spent gjennomførte hun alle oppgavene, og enda mer spent ventet hun på svaret. Hun lå litt høyere enn normalen for hennes aldersgruppe, og spesialisten ville anbefal Aetat at hun skulle få ta høyere utdanning.

 

Emilie var glad, og lettet, men samtidig føltes det merkelig å måtte gå gjennom en slik test. Alle de andre søkte jo på det de ville, og kom de inn så kom de inn. Alltid dette stempelet om å være annerledes. Det hjalp nesten ikke at hun sto der med et bra resultat.

 

Den største seieren på gymnaset var likevel avgangseksamen i norsk hovedmål. Emilie gikk for tolkningsoppgaven. Å skulle tolke minst to personer fra norsk litteratur, ut fra hvordan oppvekst og familieforhold påvirket hvordan de hadde det, var inspirerende. Emilie skrev i vei om ei ukjent bok, og ei kjent bok. Den ukjente var "Johannas verden" av Bjørn Bjørnsen, og den kjente "Peer Gynt" av Henrik Ibsen. Johanna har leddgikt, og til tross for en særs hissig sykdom, så er hun realistisk, lever livet og beholder humøret. Hun har en familie som stiller opp, gode venner og boka viser hvor viktig ærlighet er. Godeste Peer flykter unna alt, og streber mot alt og ingenting. Mor Aase fyller hverdagen hans med løgn for å dekke over alt, og han går under gang på gang.

 

Emilie er fornøyd når hun leverer oppgaven. Så skal de møte norsklærerne for å diskutere eksamenen. Lærerne så forskrekket på henne da hun fortalte hvilken oppgave hun hadde valgt, og hvilke bøker hun hadde satset på. "Det er ingen som tolker "Peer Gynt" til eksamen! Det kan ikke gå bra." Emilie kjente at hjertet sank inni henne. Ikke engang iq-testresultatet hjalp da. Norsk var det beste faget hennes, og hun ville gjøre det godt på akkurat den eksamenen.

 

Hvordan gikk det? Hun fikk en 5'er?

Tro, håp og kjærlighet

Tro, håp og kjærlighet

Kirkeklokkene slår sine 3x3 som en avslutning av gudstjenesten. Emilie kikker opp på bestemor. "Du ser så konsentrert ut når du hører på klokkene", sier hun opp til bestemor. "Jeg bare teller og venter til at det skal bli ni slag og ferdig." Bestemor forteller hva hun gjør. "Jeg har en slags huskeregel for de klokkeslagene. Inni meg sier jeg for de tre første slagene: tro, håp og kjærlighet. Så kommer de tre neste, og da sier jeg Fader, Sønn og Hellig Ånd, og til de tre siste er det bare å si: takk, takk, takk."

 

Emilie var ikke gammel første gang hun hørte bestemor fortelle om sin huskeregel. Etter det sa hun selv de samme ordene inni seg når hun hørte de 3x3. Ja, selv om hun satt hjemme og hørte kirkeklokkene, kunne hun si de ni ordene. De ga en trygghet hun ikke kunne forklare.

 

Emilies drøm da hun måtte ta iq-testen var å fullføre teologien. Så langt kom hun aldri. Sykdommen ville ikke samarbeide, og da hun hadde brukt tre år på å fullføre 1,5 år av studiene, innså hun at et syvårsstudium fort kunne bli til fjorten år. Det tok mange krefter å skulle begynne på noe annet. Kallet hadde vært så sterkt. Det var dette hun skulle gjøre! Fjerne himmelstrøk og misjonens tjeneste var det kallet hun en gang hadde kjent så sterkt på.

 

Vel, man trenger ikke reise langt for at noen trenger å høre budskapet om de 3x3 klokkeslagene. Emilies faste holdepunkt, og fristed når alt annet var dumt, hadde vært leirstedet på hjemstedet. De samlet de seg til andakt, bønn, liv og røre. Både til leirer i ferier og til ungdomssamlinger hele året. Trygge voksne som gav av seg selv, og som løftet fra hver enkelt av ungene på samme måte som de løftet fram budskapet om Jesus. Litt etter litt fikk ungdommene ansvar, og de vokste som mennesker.

 

Emilie skjønte at hun også kunne være en slik tydelig voksen. Selv uten teologien, men med flust av livserfaring, kunne hun gjøre en tjeneste. Hjelpe flere til og i det minste ane viktigheten av tro, håp og kjærlighet. At noen faktisk døde for at vi kan legge fra oss alt ved foten av Hans kors. Den barnlige tanken Emilie alltid hadde hatt, om at den dagen hun nådde himmelens rike, da skulle hun løpe 60-meteren frisk som en fisk ? ja, den er ikke så dum. Det er en tro som gir håp. Og håpet er gitt oss i ren kjærlighet.

 

Fra Paulus? første brev til korinterne

 

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
          
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt. 

Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
          
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Emilie kommer alltid til å ha de tre ordene med seg, selv om ikke jobben ikke lengre er i Den norske kirke. De gjennomsyrer hverdagen når en først har tatt de til seg. De har gått i arv som livsmotto fra to besteforeldre som levde ut disse tre ordene hver dag. De står på gravsteinen til den ene av de to. De ordene overlever selv døden.

Les mer i arkivet » September 2015 » Desember 2013 » Juni 2013
hits