Et kronisk liv

Jeg tar sats! Litt skummelt er dette å skulle offentliggjøre mine tanker om mitt liv. Men, gode og nære venner har lest de første sidene, og sier at dette trenger flere å lære noe av! For det er nettopp det jeg ønsker: at noen skal lære noe av det jeg har opplevd. Ikke for at noen skal synes synd på meg. Jeg lever mitt liv jeg, på godt og vondt.

Så, for de som vil lese, her er første del av det jeg kaller:

Et kronisk liv

 

For drøyt tretti år siden kom jeg hjem med karakterbok til jul. I kroppsøving hadde jeg fått "ikke tilfredsstillende", og med kommentaren: Lise Marit følger ikke helt med i gym-timene. I drøye tretti år har dette hengt over meg. I tretti år har denne gikta preget meg. Jeg skal ikke dele alt, men noe har jeg gjennom årene samlet av mine skriblerier. Skrivestilen er ulik, og innleggene vil nok ikke bli kronologiske. Kanskje noen andre kronikere vil kjenne seg igjen. Noen fra min oppvekst vil også skjønne hva jeg skriver om - på godt og vondt. Og kanskje vil noen lesere lære noe av dette også.

 

I 1980 hadde foreldrene mine i over tre år mast på de lokale legene om å få meg skikkelig undersøkt. I tre år var de blitt avfeid med at det var voksesmerter. "Smør på mentolatum salve!", var refrenget. Jeg hater fortsatt den lukta.

 

Så ble det nytt år, og det ble 1980. Begge kragebeinene mine hovnet opp omtrent over natta. I tillegg til ubrukelig knær, funket ikke armene heller. Mamma og pappa fikk ville at noe skulle skje NÅ, og de kjørte de drøye tre milene til lege. En turnuskandidat fikk lettere panikk, og for første gang på da nesten fire år, ble det tatt blodprøver av meg. Jeg hadde senkning på nesten 100, og visstnok en hel del andre prøver helt på bærtur.

 

Det bar til Namsos og sykehuset. Den gang var det ikke barnelege der fast. Han var på utlån fra sykehuset i Levanger en dag per mnd. Den dagen vi var der, var han tilfeldigvis der. Han ble min redning. Jeg hadde ikke time til ham, men da han så meg i korridoren på sykehuset ba han om å få meg inn til seg. To uker senere lå jeg innlagt på medisinsk avd i Levanger.

 

De trodde det var leukemi først. Så skjønte legene det kunne være noe revmatisk. Da var det Oslo neste. Revmatismesykehuset der skulle bli en bygning jeg kjente inn og ut. Mamma var gravid. Kunne ikke følge meg på røntgen osv. Pappa ble med til Oslo. På sykehuset fikk de sjokk. De hadde mødrerom, men ikke fedrerom! Pappa sov på oppredd benk i fysioterapi-rommet om nettene.

 

Det var barneleddgikt. Heldigvis ikke leukemi. Det var høsten 1980. Jeg gikk i tredje, men så ut som en 6-åring. Fra da av opplevde jeg mye rart. Noen trodde sykdommen min lå i hodet, og behandlet meg som om jeg var dum. Jeg møtte noen som trodde det var smittsomt og ikke ville håndhilse. Jeg fikk på barneskolen ta idrettsmerket på "særskilte vilkår", noe mange syntes var urettferdig. Men mamma og pappa så hvor stolt jeg var da jeg også fikk utdelt de små merkene på skoleavslutningene.

 

Da jeg var ca 10 år, hadde jeg lest i Bibelen om den nye himmel og den nye jord, og at der skulle det ikke være noe vondt. Jeg sa den gang: når æ ein gong dør, da ska' æ å spreng 60-meter'n sånn som de ainnerann...

 

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg alltid har villet være som de andre. Selv nå. Ikke minst når ungene ser på meg, og vil jeg skal leke på gulvet, være med ut el.l. og jeg bare vet at det klarer jeg ikke.

 

Jeg sluttet å telle sykehusopphold på slutten av 80-tallet. Har hatt rundt femten operasjoner/inngrep i kne, ankler og håndledd. Bl.a stivet av venstre ankel. Har prøvd nærmere tretti ulike medisiner. Fått magesår. Varige forandringer/hull på netthinnen pga en type medisin. Ødelagte tarmer og begynnende anemi, og dermed b12-sprøyter. Er i faresonen for beinskjørhet etter år med prednison, og har skjelett som ei på ca 65 år.

 

Til jul 1999 ble jeg 50 % ufør. Før jul i 2010 ble det økt til 65 %. Nå klarer jeg balansen med å ta vare på helsa, være kone og mor, litt sosialt liv og noe jobb.

 

Det jeg likevel mest av alt fortsatt ønsker meg er: å være frisk. Men det er jeg ikke. Ikke vil jeg bli det heller. Men, skal jeg noen gang klare å forsone meg med det? Vil jeg klare, for min egen del, å kvitte meg med karakteren "ikke tilfredsstillende"?

Én kommentar

Marianne / ishjerte

24.mar.2011 kl.01:08

Tusen takk :o)

Takk for at du deler. Takk for at du kanskje kan få øynene opp på mange av de "blinde".

Takk for at du tør ta dette spranget (som jeg er sikker på at det er)

Skriv en ny kommentar

hits