Kan bli bedre

Tilbakeblikk

Døra rakk akkurat å smelle igjen bak henne, før hun sank ned på toalettsetet og tårene kom trillende. Det var ikke mange meterne fra legens kontor og inn på toalettet, men det rakk altså så vidt. "Ja, før vi kan gå videre må vi ta det hele fra starten av". Legens ord slo som et ekko rundt i hodet. "Jeg vil ikke!" Hun kjente hele kroppen protestere. "Jeg vil ikke gå tilbake i tid!" Hun var ærlig med seg selv. Tjueåttende år, i kroniker i tjue av dem. Hun måtte tenke fremover. De tjue årene som lå bak hadde hun ønsket å slette. Hun hadde slettet mange av dem. I alle fall fortrengt mye. Nå var det en leges ord som fikk alt til å velte opp igjen.

 

"Jeg orker ikke!" Igjen og igjen gjentok hun ordene. Hun hørte pleierne gå i gangene. Det nærmet seg middag. Hun var på sykehuset; hun satt på et toalett på et sykehus, og følte seg helt knust. Hun kunne høre noen gå inn på rommet, og sa navnet hennes. Vel, hun måtte vel komme seg til middag. Hun reiste seg og tittet i speilet! Takk og lov for den vannfaste maskaraen. I full fart fikk ansiktet en omgang med kaldt vann, før hun låste seg ut.

 

Låste seg ut til sykehuskorridoren, vel vitende om at hun ikke kom til å si noe. Ikke om hun kom til å gå til den legen og si at hun ikke orket å måtte gå tilbake i tid. At det eneste hun brydde seg om var å komme videre med livet sitt, akkurat som vennene rundt henne. Hun visste hun kom til å fullføre sykehusoppholdet like apatisk til seg selv og kroppen sin som tidligere. Tjue års erfaring med stadig å holde kjeft om hvordan en egentlig har det skulle komme godt med denne gangen også.

 

 

Kan bli bedre

Emile sto ved hushjørnet og kikket frem. Et par av naboungene sto inne i sirkelen og ventet på å bli fri. De vinket på henne når den som sto ikke så det. Emilie så at det ikke var langt til boksen som skulle sparkes, men så var ikke Geir langt unna heller. Hun tok ikke sjansen, og ble stående. Ikke lenge etter var ropte noen at det var middag og leken oppløste seg. "Hvorfor kom du ikke og sparket boksen?" De andre spurte så anklagende som åtteåringer kan. Emilie kvidde seg. "Jeg trodde ikke kan klarte det," hun viste svaret kom til å bli ledd av. Det ble det også, "vi vet ingen som er så trege som deg. Skjønner ikke det går an."

 

Nei, Emilie skjønte det ikke selv heller. Uansett hvor mye hun ville, så ville ikke beina. De var bare vonde og dumme. De ville ikke så mye som hun selv. Emilie stampet foten i bakken. Smerten skjøt opp i kneet. Hun ble enda sintere, ja nesten på gråten. Hun hørte aldri de andre klage på at ting gjorde vondt. Ikke var de andre trege heller. Nei da, siste utedag på skolen hadde de løpt rundt som bare det. Emilie hadde hatt et svare strev med å henge på. Når hun kom hjem hadde hun sovnet. Mamma hadde sett bekymret på henne. De hadde vært hos legen tidligere i måneden, og legen hadde kalt det for voksesmerter.

 

Emilie gikk hjemover mens hun tenkte på det med voksesmertene. Om en hadde voksesmerter måtte vel det bety at en vokste? Og voksesmertene hadde hun hatt lenge, men enda var hun minst i klassen. Ja, det var til og med noen som hadde vokst forbi henne, og Emilie var sikker på at de ikke hadde voksesmerter. Nei, det var noe merkelig alt sammen. Hun hadde spurt noen av de andre i klassen som hadde vokst mye om de hadde voksesmerter, men de hadde kikket dumt på henne. Hun fikk tie med dette. Kanskje begynte hun å vokse snart.

 

Emilie hadde gledet seg til skoleavslutningen. Hun likte seg på skolen. Kanskje ikke matten var så kjekk, men ellers var det bra. Norsk var kjempe spennende, og læreren leste bøker for klassen. Emilie likte å lese selv også. Hun hadde god tid til det. Det var ikke så kjekt å leke ute med de andre, de maste så om at hun var for treg, og Emilie ble lei seg. Hun var ikke treg! Det gjorde bare så vondt! Kunne de ikke skjønne det? Men, nå var det sommerferie om noen timer, og hun kunne få være i fred. Læreren kom med karakterbøkene. Emilie gledet seg. Hun viste hun gjorde det bra og var stolt av det. Det var noe de hjemme ikke trengte å bekymre seg for.

 

Emilie fikk karakterboka i hånda, og bladde spent opp på vårtermin 2. klasse. Hva var dette? Ikke bare "tilfredsstillende"? En "kan bli bedre"! I kroppsøving, og læreren hadde skrevet noe i margen "Emilie er noe treg og uoppmerksom i gymnastikktimene." Han kunne ikke ha skrevet det? Emilie kjente en klump i halsen. Det var urettferdig! Emilie visste hun hadde sprunget så mye hun orket i timene, og det var ikke hennes feil at de andre alltid valgte henne til sist på laget. Hadde ikke mamma fortalt ham om voksesmertene? "Emilie, fikk du noen "kan bli bedre"? Det var Tiril som spurte. Emilie ville ikke svare. Tiril kunne være skikkelig ekkel, og skulle alltid være best. Emile lot som hun ikke hørte, og begynte å gå mot utgangen av gymsalen og hjemover.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits