Et sykehusliv

Et sykehusliv

Emilie har blitt 26 år, og er tilbake i Oslo. Taxien svinger inn foran en kjent inngangsdør, hun betaler og går ut av bilen. Den brune bygningen rager over henne. På en måte kjenner hun at det skal bli godt å komme innenfor dørene, på en annen måte er det som om bygningen vil knuse henne.

 

Bygget er Revmatismesykehuset i Oslo. Åtte år gammel kom Emilie hit for første gang. Hun husker det godt. Pappa var med på reisen fra Trøndelag til Oslo siden mamma var høygravid og ikke kunne være med. På barneavdelingen ble det oppstandelse. Hvor skulle de gjøre av denne pappa'n? Til overnatting var det kun mødrerom. Emilie ble i alle fall plassert på et 6-mannsrom, og da kvelden kom fikk pappa en oppredd fysioterapibenk! Emilie smiler når hun tenker tilbake på det. Det ble noen turer til Oslo og dette sykehuset.

 

Denne gangen blir siste turen til Revmatismesykehuset. Det skal legges ned, og avdelingen komme inn under nye Rikshospitalet. Bare deler av sykehuset holdes oppe for fortsatt drift i en overgangsperiode. En ettermiddag tar Emilie seg en tur rundt i tomme korridorer. Da kommer tårene. Det kjente 6-mannsrommet virker så stort uten senger og nattbord. Her har mange barn, og foreldre, fått gode og dårlige beskjeder under legevisitter.  Å bli vekket hver morgen kl 6 for å ta tempen på "gamlemåten" var ikke det store, så noen år der de kunne måle i munnen og til slutt: hvor lykkelige man ble da øretermometrene kom!

 

Ikke alle de som jobbet på barneavdelingen var like pedagogiske. Alt skulle skje etter boka. Men, når mange barn, og unge, er samlet på et sted, blir det jo liv og røre. Ikke minst i helgene! Mange var jo her i uker i strekk. Emilie ler for seg selv når hun kikker inn på et tomt kjøkken. Den natta de klarte å snike til seg ei bøtte med isbiter fra isbitmaskina, og hadde krig mellom rommene! Nattevakta ble kjempesint, og de måtte ligge i vått sengetøy resten av natta. De gangene det var sivilarbeidere der var det bedre stemning. De gutta fikset videokvelder og pizza på tv-stua i helgene! Først tegnefilm for de yngste, så drama eller spenning for de litt eldre.

 

Mange vennskap ble knyttet i disse gangene. Skoletid og fysioterapi sammen på dagtid. Måltider og sosiale aktiviteter sammen resten av dagen. Her stilte man på likt. Alle var syke. Ingen mobbet noen. Det var en trygg boble å være i. Klassen der hjemme ble litt glemt. Helt til man fikk brev fra klassen. Tydelig påtvunget arbeidsoppgave fra læreren. De varmet sjelden de brevene. Og når man kom hjem skjønte ingen noe når man skulle fortelle hva en hadde opplevd. Ikke så mange spurte så mye heller. Man må nok ha vært med på isbitkrig i mørket for at det skal være gøy!

 

Emilie tusler ned til sin egen avdeling igjen, kryper opp i sykehussenga og finner fram ei bok, men tankene er fortsatt igjen i barndommen. Mange syntes hun var så heldig som fikk reise så ofte til Oslo. Skjønte de aldri at hun ikke akkurat var der på ferie? Det var skole mellom behandlingene, og behandlinger kan være vonde og kjedelige. Undersøkelser der en står i bare undertøyet, mens man blir undersøkt med både revmatolog, kirurg, fysioterapeut og gjerne en legestudent, er ikke stas. Selv ikke videokvelder i helgene veier opp for det. Emilie sukker for seg selv. Dette oppholdet vil i alle fall bli det siste i dette bygget, men hun vet godt nok ikke blir den siste gangen hun er på sykehus.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits