IQ er en fin ting

Emilie hatet matematikk. Tall var ikke hennes sterke side, og det var i dette faget hun ble hengende etter i. På ungdomsskolen fikk hun støttetimer i dette faget. Greit nok det, hun hadde jo fritak fra gym i perioder, og da tok hun igjen de timene hun hadde mistet i matematikk mens hun var på sykehuset. Det var bedre å ha støttetimer enn de kjipe gymtimene. Hun hadde vist krav på tilrettelagt gym, men å sitte bak nedslåtte porter inne på materielrommet å tråkke på en ergometersykkel, var lite tilfredsstillende. Det luktet vondt der, og hun følte seg innestengt. Hun hørte de andre gjøre morsomme ting ute i gymsalen, og pedalene gikk saktere og saktere. Den som kunne ha løpt rundt sammen med de andre!

 

Men, om tallene ikke var hennes sterke side, tok hun igjen når det kom til lesing. Bøkene ble redningen mang en gang. Alt fra de første bøkene om Bobsey-barna til hun oppdaget Ibsen og de andre store forfatterne. Men, man skal jo ikke stikke seg fram. Å tro at hun kunne hevde seg i teorifagene og dermed bli akseptert blant de skoleflinke, slo ikke til. Emilie husker enda de halvhøye kommentarene da siste terminkarakterene ble delt ut på ungdomsskolen. Venninnen hennes spurte hva hun fikk, og hun ramset opp. Noen 4'ere, et par 5'ere og en 6'er. Klassens skolelys satt bak henne og overhørte alt, og da sa hun: ja, får Emilie så gode karakterer må i alle fall jeg bare få 6'ere.

 

Ikke en gang gode karakterer kunne de gi henne kreditt for. Det også var galt. Skulle snart ikke folk skjønne at sykdommen satt i leddene, og ikke i hodet!? Noen år senere nærmet det seg russetid, eksamener og søknader til videre utdanning. Gymnaset var egentlig ganske greit. Et år på folkehøyskole etter ungdomsskolen gjorde at Emilie begynte på gymnaset sammen med andre enn de fra ungdomsskolen. Det gjorde godt. Fagene gikk ganske greit. Det ble noen operasjoner i løpet av skoletiden, og ikke alltid full konsentrasjon på skolearbeidet, men karakterene lå litt over snittet. Pga flere operasjoner, og at sykdommen var i en dårlig periode, ble det vurdert attføring. Den gang Aetat kom inn i bildet, og Emilie skulle vurderes ut fra deres kriterier for å kunne få godkjent høyskoleutdannelse. Helst ville Aetat at hun skulle bli lærer, men Emilie ville ta andre fag. Teologi sto for henne som drømmen. Å starte på kristendom grunnfag, og se framover etter det. Hun søkte på Misjonshøyskolen, og kom inn! Som hun gledet seg!

 

Da viste det seg at det ikke holdt for Aetat at hun sto der med opptaksbrevet. Neida, iq-test måtte de ha. De bestemte dato for testen, og spesialist kom fra Trondheim for å teste Emilie og en fyr til. Det er drøye 30 mil reisevei hver vei for spesialisten. For en iq-test av to stykker. Emilie møtte til testen en ettermiddag etter skoletid. Sliten i hodet etter tre-timers nynorsk tentamen samme dag. Aetat hadde ikke villet flytte på datoen. Spent gjennomførte hun alle oppgavene, og enda mer spent ventet hun på svaret. Hun lå litt høyere enn normalen for hennes aldersgruppe, og spesialisten ville anbefal Aetat at hun skulle få ta høyere utdanning.

 

Emilie var glad, og lettet, men samtidig føltes det merkelig å måtte gå gjennom en slik test. Alle de andre søkte jo på det de ville, og kom de inn så kom de inn. Alltid dette stempelet om å være annerledes. Det hjalp nesten ikke at hun sto der med et bra resultat.

 

Den største seieren på gymnaset var likevel avgangseksamen i norsk hovedmål. Emilie gikk for tolkningsoppgaven. Å skulle tolke minst to personer fra norsk litteratur, ut fra hvordan oppvekst og familieforhold påvirket hvordan de hadde det, var inspirerende. Emilie skrev i vei om ei ukjent bok, og ei kjent bok. Den ukjente var "Johannas verden" av Bjørn Bjørnsen, og den kjente "Peer Gynt" av Henrik Ibsen. Johanna har leddgikt, og til tross for en særs hissig sykdom, så er hun realistisk, lever livet og beholder humøret. Hun har en familie som stiller opp, gode venner og boka viser hvor viktig ærlighet er. Godeste Peer flykter unna alt, og streber mot alt og ingenting. Mor Aase fyller hverdagen hans med løgn for å dekke over alt, og han går under gang på gang.

 

Emilie er fornøyd når hun leverer oppgaven. Så skal de møte norsklærerne for å diskutere eksamenen. Lærerne så forskrekket på henne da hun fortalte hvilken oppgave hun hadde valgt, og hvilke bøker hun hadde satset på. "Det er ingen som tolker "Peer Gynt" til eksamen! Det kan ikke gå bra." Emilie kjente at hjertet sank inni henne. Ikke engang iq-testresultatet hjalp da. Norsk var det beste faget hennes, og hun ville gjøre det godt på akkurat den eksamenen.

 

Hvordan gikk det? Hun fikk en 5'er?

Én kommentar

sofen

16.feb.2011 kl.14:15

Så utrolig bra skrevet! Helt nydelig! Takk for at du skriver...

Skriv en ny kommentar

hits