OM Å STADIG MÅTTE OVERBEVISE TVILEN

 

Lokallavisa har hatt en artikkelserie om mobbing. Det har vært mange sterke historier, både på godt og vondt. Faglig innhold har serier også hatt. Det var kanskje det som jeg la mest merke til. For plutselig var det noen som sa noe om det jeg strever med, nemlig den følelsen man sitter igjen med når man nok ikke har opplevd den fysiske mobbingen, men den som går på det psykiske. 

Det kan faktisk sette spor når man stadig får høre man ikke er som de andre. At man ikke er like bra som de andre. Selv om man gjør alt for å være som de andre. Det har slått meg at jeg ikke sliter med det at mange nok syntes jeg var teit fordi jeg var en aktiv kristen allerede på ungdomsskolen. Men, det som gikk på helsa mi, det sitter så uendelig hardt igjen. Jeg kommer jo ikke unna den. Som en sa til meg etter at sønnen hans hadde vært gjennom en mandel-operasjon: "dette var tøft, men en engangs-opplevelse. Du må jo stadig forholde deg til at helsa svikter, til sykehus osv". Det er akkurat det, jeg kommer ikke unna. Og derfor dukker nok også følelsen fra barne- og ungdomsårene opp igjen. Når man ikke klarte og fullføre studiene: du er ikke bra nok. Når man oppdager at helsa går utover familien. Når man får høre at man ikke bør få barn pga helse, og når det likevel kommer barn: ja, er du sikker på at dette går bra da? Man blir forbigått i jobbsammenheng, for man kan jo bli en utgiftspost.

For jeg har akseptert min helse, men alle andre klarer å minne meg på det som jeg da sitter igjen med en følelse av at er å komme til kort. Alle de små tingene som fortsatt gjør at man tvilerpå at man er verdt like mye som alle andre. At man ikke lenger streber etter de gode karakterene på skolen, men man streber etter å ikke bli tatt i "feil". Hus og heim må være i orden. Ungene rene, pene og skikkelige. Ektefellen ikke føle at den taper noe på sitt valg. Arbeidsgiver skal slippe sykemeldinger. Man vil være innenfor normalbegrepet. Hva nå det enn er?! 

Tvilen på en selv er ingen god følgesvenn...

Utdrag fra Trønder-Avisas ene artikkel i mobbe-serien:

Psykolog Tormod Rimehaug sier at tvilen ofte vil gnage mobbeofre resten av livet. Steinkjermannen ? med fersk doktorgrad fra NTNU og lang erfaring fra BUP ved Sykehuset Levanger ? har sett hvordan mobbing kan være svært skadelig for barn, og prege hverdagen til mobbeofferet i lang tid også etter at mobbingen har avtatt.

Men mobbing kan helt klart være skadelig ? og prege hverdagen til mobbeofferet i lang tid også etter at mobbingen har avtatt. ? Det som blir sittende fast hos mange er tvilen. Er man bra nok? Strekker man til i andres øyne? Hvis man først har opplevd å bli nedvurdert, latterliggjort og utestengt vekkes tvilen lett til live senere i livet ? også om mobbingen har tatt slutt, sier Rimehaug.

Forskjellige reaksjoner

Lenge etter at mobbingen tok slutt kan negative tanker innhente tidligere mobbeofre. ? Dersom man mislykkes med noe, får kritikk, eller rett og slett er sliten ? da vil tidligere mobbeofre oftere føle på en mye større utilstrekkelighet enn andre, sier Rimehaug. Men det er mange måter å reagere på mobbing på. Noen blir lei seg, andre sinte. Noen blir redde, andre stresset. ? Vi ser også at noen rett og slett gir opp og mister troen på at det er vits i å prøve, sier Rimehaug. Et fåtall tåler mobbingen godt ? den preller rett og slett av .? Men de fleste av oss har en sårbarhet, og det er den mobberne ofte lukter seg fram til og bruker for å undertrykke, sier Rimehaug.

Sliter på flere arenaer

Han sier at de som blir verst rammet av å oppleve mobbing, er de som også sliter på flere arenaer. ? Har man andre belastninger i tillegg, som for eksempel lærevansker eller problemer i hjemmet, så får de negative tankene lettere troverdighet og møter mindre positiv motvekt. Man føler lettere at det er noe som er galt med en. Det samme gjelder hvis man blir gående alene uten å ha noen å prate med, som kan korrigere å si: «Slapp av, du er flott uansett hva de finner på å si!», sier Rimehaug.

 

Én kommentar

Tanita-Lovise

22.06.2013 kl.11:49

Hei!

Jeg ser det er 1 år siden du skrev dette innlegget. Jeg har lenge tenkt på hva som 'feiler' meg, men nå har jeg fått bedre svar, etter å ha lest akkurat dette innlegget! Jeg ble mobbet som 11 åring og flere år etter det. Jeg gikk 1.5 år på skole i Namsos, fra da jeg var 11-12 år, det var da jeg ble mobbet. Så jeg flyttet tilbake til Rørvik da jeg begynte på ungdomsskolen. Og etter det ble jeg mobbet på Internett og den dagen i dag så liker jeg meg ikke i Namsos, grøsser bare på tanken å møte på noen av dem, og det er 10 år siden nå. Det preger hverdagen min enda..

Jeg har aldri forstått hvorfor jeg som jeg er den dag i dag, men nå forstår jeg litt mer, etter å ha lest dette innlegget. Da jeg begynte på Videregående, så ble jeg en kristen. Og livet ble bedre. Mobbingen preger meg like mye, men jeg takler det litt bedre likevel, men samtidig er det uansett tungt. Om du forstår?

Tusen takk for at du delte dette, nå fikk jeg satt på plass noen flere brikker i livet mitt :) For jeg har alltid følt at jeg ikke er bra nok slik som jeg er, slik som du skrev her, eller ut fra utdraget. Igjen, tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

hits