Å rope halleluja?

 

I februar 2005 opererte jeg høyre kne. Etter lang tid med smerter, knaselyder, dårlig bevegelighet osv, ble kneet rensket opp. Det hjalp utrolig godt, og jeg var lettet over at et enkelt inngrep hjalp så bra. I 2010 begynte kneet igjen å gi signaler om at leddgikta fortsatt herjer, og jeg startet på runden med å få bekreftet at det kanskje var på tide med en ny opprenskning. Som kroniker vet jeg at dette ikke er gjort over natta, så jeg stålsatte meg på ventetid. I mellomtiden foretok jeg en del egeninnsats, som å slanke meg drøye 15 kg og trene en god del. Legene, både fastlege og revmatolog, var fornøyde. Likevel ble kneet ikke bedre, men heller verre og verre.

I juni 2011 ble det tatt MR-bilder av kneet, og ved kontroll hos revmatolog et halvt år seinere, fikk jeg beskjed om at det kneet viste tegn til artrose-forandringer. Siden de i det lengste vil unngå inngrep, ble det foreslått medisinering og mer opptrening i første omgang. Jeg gikk med på dette, og fikk bl.a fire uker på et opptreningssenter (Meråker kurbad). Dette oppholdet var bra, og jeg kjente at formen steg. Men, både lege, fysio og trener der, var enige om en ting: høyre kne stoppet meg i mye. Henvisning til ny røntgen, og deretter kirurgisk vurdering ble sendt.

Røntgen viste at det er endringer i kneet, og kirurgen satte opp time til dagkirurgi for å gå inn i kneet. Jeg var kjempeglad, og så frem til å få problemene ut av verden. Kanskje det var denne vinteren jeg skulle klare å gå på ski sammen med ungene!? Var det nå jeg skulle klare å få av de siste kiloene som er litt for mye!? Endelig kunne jeg se fram til lite/ingen smerter, mer aktivitet, bedre nattesøvn osv. Alle de tingene som gir overskudd, samhold med familien og bedre hverdager.

Så våknet jeg opp etter operasjonen, og ventet spent på kirurgen. Var overrasket over at kneet ikke kjentes særlig ømt etter inngrepet. Hvorfor kunne kirurgen forklare: han hadde ikke funnet noe galt med kneet da han kikket inn i det! Det var bare å dra hjem, bruke krykker et par dager og så var alt ok.

Det er vel her jeg burde ha ropt HALLELUJA!? Et mirakel har skjedd! Det som var galt på mr- og røntgenbildene er borte! Alt er helt i orden.

Eller er det det?

Tredje dagen etter operasjonen går jeg ok uten krykker. Stingene strammer litt, men det gjør ikke noe. Men, det krymper seg inni meg når jeg hører knaselydene i kneet. Når jeg går trappa opp til soverommene, beveger kneet seg fortsatt like dårlig. Smertene er like jævlige. Jeg våkner liggende på magen, og da kjennes det fortsatt ut som om kneskåla har glidd ut, og jeg må lirke den på plass. Alt er som før. Tårene tar meg jevnlig. Jeg bare kjenner at det ser dårlig ut ang skitur med ungene denne vinteren også. De forhatte kiloene sitter like godt. Nattesøvn er en utopi. Selv om jeg burde være kjempelettet over å ha sluppet et stort inngrep og evt protese, så er mine drømmer knust.

Kirurgen hadde det travelt da han snakket med meg etter operasjonen, han skulle videre til en ny operasjon. Jeg var forvirret, og fikk ikke spurt om det med røntgenbildene og funnene der. Det eneste jeg fikk spurt om var: hva er det da som lager lydene og hindrer bevegelighet? Svaret hans: det kan jo være leddbåndene, senefester el.l som er problemet, men det sjekket ikke jeg, for det var ikke den slags inngrep.

Nei, da var det vel ikke meningen jeg skulle få noen svar da. Jeg tok en tur til fastlegen denne uka, og fikk henvisning til ny fysioterapeut. Skal prøve mer spesifikk trening/behandlig av bløtdelene i kneet. Ellers er det bare å fortsette med smertestillende, og bare leve med problemet. Det er bare det at jeg er litt lei av å leve med det. Jeg er lei av å lure på hvorfor de ikke fant noe denne gangen, når de fant mye forrige gang. Og denne gangen er kneet mye vondere, mindre bevegelig osv, enn forrige gang.

Når det bare går litt tid, kommer jeg nok over skuffelsen. Jeg klarer og leve med dette også. Slik har det alltid vært. Men, for hver nedtur kjenner jeg det tar litt lengre tid å komme seg opp igjen. Derfor klarer jeg ikke rope halleluja. I alle fall ikke for dette, og i denne omgang.

 

NB: Etter at dette var skrevet fikk jeg en mer detaljert operasjonsbeskrivelse. Da kommer det fram at det er funnet fissurer (sprekker/brister/skader) på baksiden av kneskåla. Dette er ikke noe man kan gjøre noe med kirurgisk. Fysoiterapi er nå alternativet, og sammen med smertestillende (nå er jeg oppe i 3-4 1 grams paracet per dag på fast dose) og betennelsesdempende (Vimovo). Optimalt burde jeg ta medisiner i 2-tiden om natten, for da hadde jeg kunnet sove til kl 6 uten smerter, men setter jeg klokka på ringing kl 2, får jeg ikke sove på lenge, og da vet jeg ikke om jeg vinner noe på det. Nå ligger jeg mye våken fra i 4-tiden. Skal begynne hos ny fysioterapeut om 1,5 uke, og er spent på det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits